Jeg har hørt av flere at jeg oppfattes som kald og overlegen. Det er veldig feil. Jeg er ikke kald. Jeg er redd. Det er derfor jeg ser ned i bakken når det går noen kjente forbi. Det er derfor jeg går en annen vei på gata. Det er derfor jeg sier jeg allerede har spist når hun hyggelige på jobben spør om jeg vil spise lunch med henne. Det er derfor jeg sier jeg skal bort når jeg blir invitert på fest. Men alltid med et stikk i hjertet.
Å være sosial er så uendelig tungt. Å hele tiden måtte snakke. Svare på spørsmål. Tenke sammenhengende. Formulere ord. Huske ord. Jeg orker bare ikke. Det er så slitsomt. Det er så deprimerende. Jeg får det ikke til. Jeg blir så sliten.
Etter hvert slutter de å spørre. De slutter å invitere meg. De slutter å hilse på meg på gata. Og jeg sitter igjen med et sug av lengsel inne i meg. Skulle ønske jeg var frisk. Skulle ønske jeg hadde venner.
15.10.2008
07.10.2008
Ikke syk nok
En venninne av meg sliter med matintoleranse. Det tok henne mange år å finne ut av hva som var galt med henne, hun "sleit ut" flere leger, var til mange forskjellige spesialister, men fordi det var en plagsom situasjon for henne å stadig være små- (eller litt mer) syk, og fordi hun er en pågående dame, så fant hun til slutt ut at det er en håndfull matvarer hun ikke tåler. Selv om dette er et reelt problem for henne, og hun blir ganske dårlig når hun får i seg mat hun ikke tåler, har hun likevel alltid dårlig samvittighet når hun går til legen. Hun føler at hun ikke har noen rett til å komme der med småproblemene sine og legge beslag på legens dyrebare tid når venterommet er fullt av folk med hjerte- og karsykdommer, diabetes, brukne ben og lungebetennelse. Hun føler ikke at problemene hennes er store nok.
Jeg har det også litt sånn. Jeg leser på nettet om folk som har dype depresjoner, har blitt misbrukt, er suicidale eller maniske, eller får invalidiserende panikkanfall. Og føler meg litt dum. For hva har jeg å skilte med? Jeg er sliten og trøtt nå og da. Apatisk. Jeg er ofte trist. Det er flere uker siden jeg lo sist. Og nå og da knyter brystet seg til en sviende klump som gjør det vanskelig å puste... og å la være å gråte. Men så ille er det da ikke. Ikke så ille at jeg vil gå til en psykolog. For det er da folk her i verden som har det mye verre enn meg.
Så da lever jeg under janteloven. Med litt angst, litt depresjon, men ikke nok. Ikke nok til at det kvalifiserer til å stikke nesa inn i hjelpeapparatet. Men nok til at jeg ikke har det bra. Nok til at kjæresten bekymrer seg for meg. Nok til at jeg ikke klarer å glede meg over de vakre høstfargene eller følelsen av en kattepus som stryker seg mot benet mitt. Nok til at livet ikke er det det burde være.
Det føles som å være i limbo. Ikke helt helvete.
Så hva er egentlig syk nok? Deprimert nok? Nok angst? Trenger ting å bli virkelig alvorlig før man skal gå til en lege eller psykolog? Jeg har vært så mye hos leger i mitt liv at jeg føler en sterk motvilje mot å gjøre et nytt besøk uten å føle at jeg har noe vesentlig å vise fram. Jeg prøver så godt jeg kan å ordne opp selv, væpnet med tålmodighet og sammenbitte tenner. Men jeg begynner å mistenke at det kanskje ikke er nok.
Jeg har det også litt sånn. Jeg leser på nettet om folk som har dype depresjoner, har blitt misbrukt, er suicidale eller maniske, eller får invalidiserende panikkanfall. Og føler meg litt dum. For hva har jeg å skilte med? Jeg er sliten og trøtt nå og da. Apatisk. Jeg er ofte trist. Det er flere uker siden jeg lo sist. Og nå og da knyter brystet seg til en sviende klump som gjør det vanskelig å puste... og å la være å gråte. Men så ille er det da ikke. Ikke så ille at jeg vil gå til en psykolog. For det er da folk her i verden som har det mye verre enn meg.
Så da lever jeg under janteloven. Med litt angst, litt depresjon, men ikke nok. Ikke nok til at det kvalifiserer til å stikke nesa inn i hjelpeapparatet. Men nok til at jeg ikke har det bra. Nok til at kjæresten bekymrer seg for meg. Nok til at jeg ikke klarer å glede meg over de vakre høstfargene eller følelsen av en kattepus som stryker seg mot benet mitt. Nok til at livet ikke er det det burde være.
Det føles som å være i limbo. Ikke helt helvete.
Så hva er egentlig syk nok? Deprimert nok? Nok angst? Trenger ting å bli virkelig alvorlig før man skal gå til en lege eller psykolog? Jeg har vært så mye hos leger i mitt liv at jeg føler en sterk motvilje mot å gjøre et nytt besøk uten å føle at jeg har noe vesentlig å vise fram. Jeg prøver så godt jeg kan å ordne opp selv, væpnet med tålmodighet og sammenbitte tenner. Men jeg begynner å mistenke at det kanskje ikke er nok.
22.09.2008
Syk..... kanskje?
Jeg har slitt i mange år med noe som kan minne om en sykdom. Det har satt seg i kroppen og i sjelen. Det har flyttet inn og tatt en bit her og en bit der, inntil det bare har blitt et tomt skall igjen. Noen ganger ligner det på depresjon. Noen ganger på angst. Men for det meste er jeg bare sliten og trøtt. Utmattet. Kronisk utmattelsessyndrom er slik en feiende fin diagnose om dagen, selv om jeg frykter at det kanskje går litt inflasjon i den. Jeg vet ikke helt jeg.
Jeg skal ikke utdype den klassiske historien om å dra fra lege til lege til psykolog, til spesialist, til apotek uten egentlig å komme fram til kjernen i problemet. Den har vi alle hørt mange ganger før (eller lest i tabloidformat), og for meg virker den mer som normen enn som unntaket. Jeg er uansett kommet så langt nå at jeg om veldig få dager skal til det jeg frykter og håper blir den avgjørende legetimen. Der hvor jeg vil kunne få en diagnose som kanskje gir meg en plass i det norske helsevesen. Jeg ber ikke om mye. Bare muligheten til å sykemelde meg når jeg ikke er i form uten å måtte gråte øynene røde og hovne foran en nedlatende lege. Kanskje få en redusert stillingsprosent, sånn at jeg kan jobbe mindre og fortsatt ha råd til mat og leie. Kanskje noe mer? Jeg vet ikke. Jeg har allerede jobbet i så mange år på egenhånd med å takle dette, at jeg føler at jeg klarer meg sånn brukbart selv.
Men jeg er redd. Livredd. Hva om jeg ikke får noen diagnose? Hva om jeg nok en gang blir stående på bar bakke. Må starte på nytt igjen med hulking hos fastlegen, 30 blodprøver, runden hos spesialister og til slutt beskjeden: Det er ikke noe fysisk galt med deg. Kanskje du skulle dra til en psykolog? Jeg skulle gjerne vært hos en psykolog, men jeg har aldri orket å skrive reklamebrev for meg selv.
Jeg er livredd for at jeg egentlig ikke er syk, men at jeg innbiller meg alt. At jeg egentlig er hypokonder. At jeg er for redd til å møte livet sånn det er, og istedet finner på plager og sykdommer, sånn at jeg skal kunne lure meg unna å være en produktiv skattebetaler. Kanskje jeg bare er lat. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt. Det kan da umulig være så vanskelig.
Jeg skal ikke utdype den klassiske historien om å dra fra lege til lege til psykolog, til spesialist, til apotek uten egentlig å komme fram til kjernen i problemet. Den har vi alle hørt mange ganger før (eller lest i tabloidformat), og for meg virker den mer som normen enn som unntaket. Jeg er uansett kommet så langt nå at jeg om veldig få dager skal til det jeg frykter og håper blir den avgjørende legetimen. Der hvor jeg vil kunne få en diagnose som kanskje gir meg en plass i det norske helsevesen. Jeg ber ikke om mye. Bare muligheten til å sykemelde meg når jeg ikke er i form uten å måtte gråte øynene røde og hovne foran en nedlatende lege. Kanskje få en redusert stillingsprosent, sånn at jeg kan jobbe mindre og fortsatt ha råd til mat og leie. Kanskje noe mer? Jeg vet ikke. Jeg har allerede jobbet i så mange år på egenhånd med å takle dette, at jeg føler at jeg klarer meg sånn brukbart selv.
Men jeg er redd. Livredd. Hva om jeg ikke får noen diagnose? Hva om jeg nok en gang blir stående på bar bakke. Må starte på nytt igjen med hulking hos fastlegen, 30 blodprøver, runden hos spesialister og til slutt beskjeden: Det er ikke noe fysisk galt med deg. Kanskje du skulle dra til en psykolog? Jeg skulle gjerne vært hos en psykolog, men jeg har aldri orket å skrive reklamebrev for meg selv.
Jeg er livredd for at jeg egentlig ikke er syk, men at jeg innbiller meg alt. At jeg egentlig er hypokonder. At jeg er for redd til å møte livet sånn det er, og istedet finner på plager og sykdommer, sånn at jeg skal kunne lure meg unna å være en produktiv skattebetaler. Kanskje jeg bare er lat. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt. Det kan da umulig være så vanskelig.
18.09.2008
Sjalu.
Det føles som om jeg har prøvd å svelge en tennisball. Nå sitter den i mellomgulvet, som en klam knyttneve. Av og til kommer den opp i halsen. Jeg er kvalm. Kjæresten er ute med en kompis. Jeg kjenner han kompisen, han har mange venninner. Så jeg spurte rett ut; kommer det noen fler enn Eirik?. Tja, det blir kanskje noen fler. Jeg torde ikke spørre mer. Jeg vil ikke være kjæresten som spør og graver, haler ut detaljer. Men spørsmålet lå klart på tunga... ...noen jenter?. Jeg sa det ikke. Men jeg har hørt det før. Så uendelig mange ganger. Fra pappa. Pappa er sjalu. Pappa stiller spørsmål, haler ut detaljer. Mamma takler det så godt hun kan. Det er pinlig, det er slitsomt, og fremfor alt, det vitner om dårlig selvtillit og lite tillit. Har jeg dårlig selvtillit? Stoler jeg ikke på kjæresten min? Min rasjonelle side vet veldig godt at kjæresten aldri ville gått ut med en annen jente mens han fortsatt var sammen med meg. Han ville vært ærlig. Ikke noe rot. Men han kan jo forelske seg i noen andre i kveld? Tennisballen vokser. Jeg skrur av mobilen, ikke sende noen tekstmeldinger nå. La han få være i fred. Om jeg maser kan det hende han går lei. Tenk om han går lei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)