Jeg har hørt av flere at jeg oppfattes som kald og overlegen. Det er veldig feil. Jeg er ikke kald. Jeg er redd. Det er derfor jeg ser ned i bakken når det går noen kjente forbi. Det er derfor jeg går en annen vei på gata. Det er derfor jeg sier jeg allerede har spist når hun hyggelige på jobben spør om jeg vil spise lunch med henne. Det er derfor jeg sier jeg skal bort når jeg blir invitert på fest. Men alltid med et stikk i hjertet.
Å være sosial er så uendelig tungt. Å hele tiden måtte snakke. Svare på spørsmål. Tenke sammenhengende. Formulere ord. Huske ord. Jeg orker bare ikke. Det er så slitsomt. Det er så deprimerende. Jeg får det ikke til. Jeg blir så sliten.
Etter hvert slutter de å spørre. De slutter å invitere meg. De slutter å hilse på meg på gata. Og jeg sitter igjen med et sug av lengsel inne i meg. Skulle ønske jeg var frisk. Skulle ønske jeg hadde venner.
Drømmetåke
Denne bloggen handler om meg. Det som skjer inni meg og utenpå meg. Litt ego kanskje, og litt emo. Men i det minste ærlig.
3 kommentarer:
Hei!
Da er innlegget ditt lagt ut på Psykisk-bloggen!
Det er nok flere med deg som har sosial angst. Jeg har slitt med det også. Er egentlig glad i folk, men holder meg mest med de jeg kjenner godt og er trygg på.
Folk sier angst -gruppe, men jeg vet ikke. Trigger det ikke bare mer av angsten, når det er en mengde folk med akkurat det samme som deg selv? Men hey- ting kan endres?
Klemmer til deg.
Sigrun: Takktakk!
Anonym: Angst-gruppe høres skummelt ut ja. Og som deg, så er jeg egentlig veldig glad i mennesker og også egentlig sosiale sammenhenger. Men når jeg blir syk og sliten, så er det ikke noe ork igjen. Da blir det bare en lidelse. Og det fører igjent til at jeg skyr sosiale situasjoner.
Takk for klem :)
Legg inn en kommentar