Ikke syk nok

En venninne av meg sliter med matintoleranse. Det tok henne mange år å finne ut av hva som var galt med henne, hun "sleit ut" flere leger, var til mange forskjellige spesialister, men fordi det var en plagsom situasjon for henne å stadig være små- (eller litt mer) syk, og fordi hun er en pågående dame, så fant hun til slutt ut at det er en håndfull matvarer hun ikke tåler. Selv om dette er et reelt problem for henne, og hun blir ganske dårlig når hun får i seg mat hun ikke tåler, har hun likevel alltid dårlig samvittighet når hun går til legen. Hun føler at hun ikke har noen rett til å komme der med småproblemene sine og legge beslag på legens dyrebare tid når venterommet er fullt av folk med hjerte- og karsykdommer, diabetes, brukne ben og lungebetennelse. Hun føler ikke at problemene hennes er store nok.

Jeg har det også litt sånn. Jeg leser på nettet om folk som har dype depresjoner, har blitt misbrukt, er suicidale eller maniske, eller får invalidiserende panikkanfall. Og føler meg litt dum. For hva har jeg å skilte med? Jeg er sliten og trøtt nå og da. Apatisk. Jeg er ofte trist. Det er flere uker siden jeg lo sist. Og nå og da knyter brystet seg til en sviende klump som gjør det vanskelig å puste... og å la være å gråte. Men så ille er det da ikke. Ikke så ille at jeg vil gå til en psykolog. For det er da folk her i verden som har det mye verre enn meg.

Så da lever jeg under janteloven. Med litt angst, litt depresjon, men ikke nok. Ikke nok til at det kvalifiserer til å stikke nesa inn i hjelpeapparatet. Men nok til at jeg ikke har det bra. Nok til at kjæresten bekymrer seg for meg. Nok til at jeg ikke klarer å glede meg over de vakre høstfargene eller følelsen av en kattepus som stryker seg mot benet mitt. Nok til at livet ikke er det det burde være.

Det føles som å være i limbo. Ikke helt helvete.

Så hva er egentlig syk nok? Deprimert nok? Nok angst? Trenger ting å bli virkelig alvorlig før man skal gå til en lege eller psykolog? Jeg har vært så mye hos leger i mitt liv at jeg føler en sterk motvilje mot å gjøre et nytt besøk uten å føle at jeg har noe vesentlig å vise fram. Jeg prøver så godt jeg kan å ordne opp selv, væpnet med tålmodighet og sammenbitte tenner. Men jeg begynner å mistenke at det kanskje ikke er nok.