Syk..... kanskje?

Jeg har slitt i mange år med noe som kan minne om en sykdom. Det har satt seg i kroppen og i sjelen. Det har flyttet inn og tatt en bit her og en bit der, inntil det bare har blitt et tomt skall igjen. Noen ganger ligner det på depresjon. Noen ganger på angst. Men for det meste er jeg bare sliten og trøtt. Utmattet. Kronisk utmattelsessyndrom er slik en feiende fin diagnose om dagen, selv om jeg frykter at det kanskje går litt inflasjon i den. Jeg vet ikke helt jeg.

Jeg skal ikke utdype den klassiske historien om å dra fra lege til lege til psykolog, til spesialist, til apotek uten egentlig å komme fram til kjernen i problemet. Den har vi alle hørt mange ganger før (eller lest i tabloidformat), og for meg virker den mer som normen enn som unntaket. Jeg er uansett kommet så langt nå at jeg om veldig få dager skal til det jeg frykter og håper blir den avgjørende legetimen. Der hvor jeg vil kunne få en diagnose som kanskje gir meg en plass i det norske helsevesen. Jeg ber ikke om mye. Bare muligheten til å sykemelde meg når jeg ikke er i form uten å måtte gråte øynene røde og hovne foran en nedlatende lege. Kanskje få en redusert stillingsprosent, sånn at jeg kan jobbe mindre og fortsatt ha råd til mat og leie. Kanskje noe mer? Jeg vet ikke. Jeg har allerede jobbet i så mange år på egenhånd med å takle dette, at jeg føler at jeg klarer meg sånn brukbart selv.

Men jeg er redd. Livredd. Hva om jeg ikke får noen diagnose? Hva om jeg nok en gang blir stående på bar bakke. Må starte på nytt igjen med hulking hos fastlegen, 30 blodprøver, runden hos spesialister og til slutt beskjeden: Det er ikke noe fysisk galt med deg. Kanskje du skulle dra til en psykolog? Jeg skulle gjerne vært hos en psykolog, men jeg har aldri orket å skrive reklamebrev for meg selv.

Jeg er livredd for at jeg egentlig ikke er syk, men at jeg innbiller meg alt. At jeg egentlig er hypokonder. At jeg er for redd til å møte livet sånn det er, og istedet finner på plager og sykdommer, sånn at jeg skal kunne lure meg unna å være en produktiv skattebetaler. Kanskje jeg bare er lat. Kanskje jeg bare må ta meg sammen litt. Det kan da umulig være så vanskelig.