Sjalu.

Det føles som om jeg har prøvd å svelge en tennisball. Nå sitter den i mellomgulvet, som en klam knyttneve. Av og til kommer den opp i halsen. Jeg er kvalm. Kjæresten er ute med en kompis. Jeg kjenner han kompisen, han har mange venninner. Så jeg spurte rett ut; kommer det noen fler enn Eirik?. Tja, det blir kanskje noen fler. Jeg torde ikke spørre mer. Jeg vil ikke være kjæresten som spør og graver, haler ut detaljer. Men spørsmålet lå klart på tunga... ...noen jenter?. Jeg sa det ikke. Men jeg har hørt det før. Så uendelig mange ganger. Fra pappa. Pappa er sjalu. Pappa stiller spørsmål, haler ut detaljer. Mamma takler det så godt hun kan. Det er pinlig, det er slitsomt, og fremfor alt, det vitner om dårlig selvtillit og lite tillit. Har jeg dårlig selvtillit? Stoler jeg ikke på kjæresten min? Min rasjonelle side vet veldig godt at kjæresten aldri ville gått ut med en annen jente mens han fortsatt var sammen med meg. Han ville vært ærlig. Ikke noe rot. Men han kan jo forelske seg i noen andre i kveld? Tennisballen vokser. Jeg skrur av mobilen, ikke sende noen tekstmeldinger nå. La han få være i fred. Om jeg maser kan det hende han går lei. Tenk om han går lei.